Den 12. februar va vi på pyramidetur i Mexico City.
Den 12. mars studerte vi spansk i Antigua(Guatemala).
Den 12. april solte vi oss på Playas del Coco(Costa Rica).
Den 12. mai sitter æ i Trondheim og tenker "ka skjedde!!?". Vi e hjemme igjen.
I dag e det tirsdag, og på torsdag i forrige uke vassa vi rundt på en øy utfor Panama City. Det e bare fem daga sia, men virker som det e 5 år. Den siste mnd har bare gått med til reising + Peru. I Peru va hovedmålet Machu Picchu og inkatrailen dit. Vi gikk en alternativ inkatrail, den orginale e det 500 stk som får lov til å gå hver dag, mens vår trail har en begrensing på 50 stk. Det va helt fantastisk. Vi gikk aleina rundt i Andesfjellan, mens hester, kuer, sauer og et par lamaer gikk forbi oss.
Vi sku gå i 5 dager, sove tre netter i telt og en natt på hostell. Da vi møtte opp og fikk møte gruppa vår, så va det kjærleik ved første blikk - vi va en gjeng på 11stk+guiden som gikk så SYKT bra overens! Bildet over viser bilen vi humpa oss framover med, før vi begynte å gå. Æ savner virkelig å reise på lasteplan! Når vi sto der baki, så måtte vi passe oss for busker og trær som hang ned, så vi vrælte "HEAD!!" og alle kasta sæ ned på gulvet. Latterlig god stemning og reisa gikk fortEST!
Underveis så va det kjekt å kjøpe litt vann, sjokolade eller andre styrkedrikker(les: etter å ha gått i 6-8 timer så smaker en kald pils veeeeeldig godt når man kommer til campingstedet), og de ble alltid solgt fra sånne små boder. Det sykeste va at de sto MIDT ute i ødemarka, og æ likte de så godt, så selv om æ hadde masse vann så va det så kos å kjøpe en flaske til.
Vi sku fram til snøfjellet og så ta til venstre, og så opp ca 600m(og vi va allerede på 3800 m.o.h) og æ tenkte jo at det ikke kom til å funke(hadde enda vulkanopplevelsen sterkt i minne).
Den første dagen så kom vi fram til campingstedet, og da tok vi turen opp til en innsjø som lå 4300 m.o.h, og veien opp dit va SKIKKELIG tung. Men teamspiriten(Team Percy, Champions Group) dytta mæ opp de siste metran og det va veldig verdt det. Hvis du forstørrer bildet så kan du se teltan der vi sku overnatte nede i dalen
I den her innsjøen så utfordra æ en kar fra England til å bade, og han gjorde det. Han og en anna tulling fra USA, og de va nr 2 til å bade der. Hvis dåkker tror at det e godt og varmt oppi fjellan i Peru så kan æ fortelle at det stemmer IKKE, og de va blåfrossen på leppan da de kom opp av vannet(det e snø i bagrunnen og is på vannet). Da vi sto her så hørte vi brak og bråk, og det viste sæ at isen dreiv å smelta på toppen. Vi så ikke isflaket som løsna og datt ned, men det va en utrolig bra lyd, altså! Aksom jorda revna, og det va århundrets ekko i fjellan rundt.
Dag to, på morran etter frokost. Vi holdt på å frys ihjel! De vekte oss hver morra med å riste i teltet og si "buenos dias!! mate de coca??!" sikkert fem gang før vi begynte å reagere. Mate de coca e te laga av coca-blader, og den e kjempegod og bra for høydesyke. JAAA, man kan lage kokain av coca-blar, men det e ingen rus i selve bladet(men fordeom e det ikke lov å ta den ut av landet). Iallefall, tre kopper mate de coca og vi begynte å kjenne tærne igjen. Den her dagen skulle bli den hardeste, for det va NU vi sku opp på et platå på Salkantay(4600 m.o.h), og æ grua mæ helt avsindig. En ting e at det e tungt å gå fordi det e bratt, en anna ting e høyda som presser på lungan. Det va utrolig tungt å puste, men naturen va så fin, grønne enger og snødekte fjell, at man glemte det innimellom. Æ måtte stoppe og ta pustepauser, og heldigvis så gikk veien opp og så litt bort, opp og bort opp og bort.
Halveis! Make it happen!
Og 1,5 tima seinere, etter å ha vært kun i stand til å puste å gå(han ene fra Brazil gikk med mæ siste stykke og ville vite så masse om Norge, men æ va SERIØST ikke i stand til å svar han ordentlig), og ha fokuset på: du e snart oppe, du e snart oppe, du e SNART oppe..!, så...
...kom vi på toppen. HERREGUD for en avsindig deilig følelse! Og så fiiiiiiint det va der. Her møtte vi for første gang flere mennesker enn oss, og det va litt rart. Du vet du e på 4600m. høyde og så e det flere luringa som har slitt sæ opp dit. Hihihihih. Turen ned fra fjellet va en rein LEK. Sprang så og si ned fjellsida i de neste 5 timan, nåkka som førte til at æ vart utslitt og kasta opp på kvelden. God stemning, tross alt.
Det værste toalettet vi hadde! Herregud, æ e GLA æ e hjemme med vannklosset. Utrolig kjipt å måtte spy og sånt når det va stedet du sku gjør det. Lykke til, prøv å treff hullet i bekkmørkna :P
Den tredje dagen gikk vi i 4 timer, og så fikk vi transport et stykke. På kvelden kom vi til nån hotsprings i Santa Teresa(1650 m.o.h), og vi fikk BADE og dusje. Vannet va godt og varmt, lykke! (men ikke i dusjen, dusjen va isvann, det gjorde vondt). Neste dag etter lunsj fikk vi se første glimt av Machu Picchu(det høyeste fjellet på bilde e Waynapicchu som vi klatra opp neste dag). Begynte å krible i magen for alvor da! Etter 4 dager med gåing sku vi endelig komme fram til målet, til Machu Picchu.
Vi sto opp klokka 04 neste dag, til kjemperegn og tåke. NEDTUR. Men vi fikk sett mye alikavel, og etterhvert klarna det opp(lykke!). Machu Picchu sto ferdig rundt 1460, men når spanjolan kom 100 år seinere så ble byen tømt for inkaer(men det ser ut til at de døde av ting som vannkopper, for arkeologan tror ikke spanjolan fant M.P i det hele tatt). I 1911 ble M.P "oppdaga" av Hiram Bingham, og det ble verdensberømt i 1913 da National Geographic trykte et helt nummer kun om M.P. Det som æ syns e litt kjipt, e at det e han mannen som har fått berømmelse for å ha oppdaga M.P, når det e bevis for at det e flere folk som har vært der før han, og IKKE MINST fordi det va en 11 år gammel gutt som viste han stedet. På M.P bodde det på det meste ca 750 mennesker, men i regntia bodde det ca ingen der. M.P e bygd på toppen av et fjell, fordi inkan ville skåne jorda mest mulig når de sku bygge en by. Det ligger perfekt skjult der oppe, og det e va masse løsstein de kunne bruke i byggeprosjektet.
Ruinan vi har sett før I Mexico og Guatemala blir veldig smått i forhold til M.P. De e alle bygd på forskjellige tider, men de fleste ble tømt for folk på den tia da spanjolan kom. Æ lurer på kordan det hadde vært om vi ikke hadde seilt over sjøen for å oppdage verden og sette flaggan våres over alt! Machu Picchu betyr "Det gamle fjellet", og æ får
gåsehud. Det eneste vi ikke har utforska ferdig nu e havet og litt jungelområder. Håper nesten at vi ikke finner alt vi leiter etter.
Waynapicchu(som skal symbolisere nesa til en inka som ser mot himmelen) betyr "Det unge fjellet". For å komme opp til Waynapicchu må du klatre opp trapper, klamre dæ til ståltråder og gå sakte. I 2006 va det visstnok 5 stk som omkom på vei ned. Hjelpes. Det e bare 400stk som får klatre opp Waynapicchu hver dag, så vi sprang for å nå køen halv sju, og vi fikk heldigivs være med. Å gå opp trapper i over en halvtime tar på i låran, men det va så sykt verdt det!
Her har vi kommet oss til toppen, og der nede kan dåkker se Machu Picchu. Utsikta va mer eller mindre KJEMPEGOD, og vi kunne se kor vi hadde kommet gåanes dagen før. Det va stilig! Elva og dalen som ligger rundt M.P heter Urubamba, og den renner ut i Amazonaselva. Amazonas..Da vet man at man e langt hjemmefra!
Det e sirka 200 bygninger i Machu Picchu, og det va de mer velstående inkaene som bodde her, de forska, arbeida - og nån va på ferie. Det va en hemmelighet kor Machu Picchu lå, så hvis du først va priviligert nok til å få dra dit, fikk du ikke fortelle videre kor du hadde vært.
Det klassiske bildet - på toppen av Waynapicchu hadde vi akkurat vært, og nu satt vi på det høyeste punktet i selve byen og nøyt en snickers og utsikta. GOD stemning! (og enda mer gåsehud, det va uvirkelig flott!)
Kan nesten ikke tro at æ satt på der for litt over TO uker sia..! Galskap. Den dagen va så fin, altså.
Tilbake i Cuzco, Champions Group hang sammen til folk MÅTTE reise videre. Det va kjempestas :) På bildet ser dåkker en liten Lama og typisk folkedrakt. De va utrolig stilig.
Vi tok turen etter Cuzco til Lake Titicaca, som ligger mellom Peru og Bolivia, og der va det på tide med en hårklipp. Vi va nu 5 stk av gruppa som enda reiste sammen, vi utsatte the long goodbay så lenge vi kunne!
Isla del Sol, på den Bolivianske sia av Lake Titicaca. Penere sted har æ ikke sett(og æ elska Lake Atitlan i Guatemala)!
De lever et helt anna liv enn oss, det her e tatt rett ved lunsjbordet vårt på restauranten. Æ merker æ savner å sitte ute, lukte sjø, gress, rare planter, litt søppel, og høre på lyder fra klesvaskinga. Eller, som mannen gjør her, ornder i maisåkeren.
Neste dag dro æ, Stine og Hannes tilbake til Peru for å se på flytende byer på Lake Titicaca. De bygger en øy av strå, halm og jord, og så e den flytedyktig i ca 5 år eller no sånt, så da må de ha bygga en ny en. De her byan har eksistert i 20 år, men nu e det mest for turisme. Det begynte med inkaer som ikke ville sloss og herjes om land, så de bygde hus på båter og rodde midt ut på Lake Titicaca og laga flytende samfunn. Det va veldig imponerende å se kordan de hadde levd, og bare at de hadde tatt så sterk avstand at de bestemte sæ for å bo på båter syns æ e beundringsverdig..!
På de øyan så e de helt avhenig av turister nu i dag, og ho lille nydelige jenta her tigga etter penger. Broren hennes kom å solgte tegninger, og æ måtte kjøpe hos han. Det e veldig vanskelig det med å vite når det e "rett" å gi de penger og ikke, for du vil jo helst at de skal slutte å tigge og være på skolen. Men skolen va stengt den her dagen og de sprang rundt beinan på oss, trakk i genseran, ville ordne oss på håret osv. Hjerteknusera, hele gjengen!
Vi avslutta kvelden med pariserhjul i Puno, som ligger rett ved Lake Titicaca. Etter det så tok vi nattbussen tilbake til Cuzco, og så skiltes vi med Hannes(siste medlem av supergruppa), og vi begynte på den laaange hjemreisa.
Vi fløy fra Cuzco til Lima, fra Lima til Miami(og flyet fra Lima va forsinka, så vi nådde ikke flyet fra Miami til Panama, så vi overnatta og venta i 17t i Miami), kom fram til Panama City, sov, sto opp, dro til en øy utfor byen der vi grilla oss, så dro vi til flyplassen, sov der, fløy til Atlanta, fra Atlanta til New Ark(New Jersey), men der va vi forsinka(hurra....) så vi missa flyet fra London og til Oslo.. Og siden vi missa det, missa æ også flyet til Trondheim, og det va såklart ingen flere ledige billetter fra Oslo til Trondheim, så æ måte overnatte hos familien i Oslo(som va superkos!)
Når folk spør mæ kordan det har vært, så vet æ ikke helt ka æ skal si. Det har vært så utrolig bra!
Trivsel på et høyt nivå.
Rett og slett.
Og vi har ikke en gang blitt rana!!
Men Norge e litt kjekt det også, ja.
Hihihih.
Fred ut og ses rundt!Stine, savner dæ!
Råsethånne, sett frå stua til Ingrid
Veien opp va stia med klatring, der me av og til måtte bruke tau
Volda!
Eit ekte kånebilde! (Siv, Ingrid treng virkelig ei panneluggklipp!)
Singelklubben når nye høgde, sammen er me sporty!
sjokkispause og latterkrampe!
På vei ned sklei Ingrid og landa på rumpa i gjørma. Ej lo veldig, veldig mykje, men stakkars Ingrid.
