Søvnproblemer

Det e vår, overskya men litt varmt, æ går nedover en gate i Vadsø. Merker at æ e litt stressa, fordi æ må minne foreldran på at vi har foreldresamtaler den her uka, og det e to familier som ikke har svart om de kan. Æ vet kor de bor, de e naboer, og æ blir sintere og sintere for hvert skritt æ tar. E det virkelig så vanskelig å krysse av for "ja" eller "nei" om de kan på torsdag? Men kanskje, nyutdanna som æ e, så har æ litt store krav? de e kanskje travle mennesker? tenker æ mens æ med stormskritt nærmer mæ bostedet. Etterhvert, når æ har kommet fram, stiller æ mæ forran den største grønne busken i gata, og begynner å rope at nu må de se å komme ut så æ får snakka med de, det e foreldremøte på torsdag, kan de komme eller ikke?? Det kommer kryptiske svar fra busken og æ e ikke sint mer. Æ e redd. Kjemperedd. Æ får ikke puste. Og akkurat idet kroppen min fryser til is, akkurat når æ skjønner kordan familie æ har kommet til, da kommer fedrene krypanes ut av busken. De e så store, men samtidig så små. De e sandbrune, hårat og jævlig rask. Tida fryser. De står på gruskanten som e ved veien, rett ved busken. Æ klarer ikke røre mæ på en evighet, men plutselig funker beinan mine igjen, æ legger på sprang. Æ må vekk.

Æ springer i sikk-sakk-mønster nedigjennom gata, aksom æ tror det vil avlede de, at æ skal få et forsprang, men de e like bak mæ, springer på en rett linje. De tar mæ igjen. Æ må hoppe for at de ikke skal springe rett på mæ. De bråstopper, snur, springer mot mæ, æ hopper en gang til. Æ skjelver, æ roper, hyler, sir "la mæ være!!", men de lar mæ ikke være, de e kjempesinte. De e raskere enn mæ. De vil på mæ. Æ klarer ikke det. I det de kommer mot mæ igjen, hopper æ kjempehøyt, og innser at de også kan hoppe. For det fins hoppeedderkopper. Selv om de har mange flere føtter enn mæ, så kan de faktisk hpppe. I det han ene hopper mot mæ, setter æ fram fotsåla som et skjold, han treffer den, og æ tramper ned i bakken, og BÆM, han e skada, kan ikke røre sæ, kan ikke hoppe på mæ, kan ikke komme bort i mæ. Han andre blir enda mer hissig, enda raskere, hopper høyere.


Æ e på gråten, æ svetter, æ merker at det e mørkt rundt mæ, æ kjenner det kribler over alt, har de kommet på mæ? Æ river av mæ dyna, står opp på soveromsgulvet, grøsser. Kor e æ? Æ e ikke i en gate i Vadsø, æ e på soverommet i Trondheim. Det va en drøm. Det va nok en drøm. Det va nok en drøm om edderkopper. Æ blir ståanes på gulvet, som e ganske kaldt. Klokka viser 04:47, og æ kan enda sove et par timer. Æ setter mæ i senga, men tør ikke ta dyna rundt mæ. Han ene lever jo fortsatt. Æ vet ikke kor han e. De va så store, de to. Og han ene e kanskje i senga mi. Klokka 05:01 begynner æ å innse at det bare va en drøm, at det ikke fins løse taranteller i Norge, og hvis det gjør det så e sannsynligheta svært liten for at de har funnet veien til mæ, her på loftet i Trondheim. 05:06 slukker æ lyset igjen, legger mæ ned, med dyna rundt.
Det e ikke første gang at æ har drømt og våkna på den her måten. Æ har lest litt om drømmetydning og symboler i den her sammenhengen, nån mener at ved å drømme om edderkopper kan "du unnslippe ulykke på heldig vis", mens et anna sted sto det at edderkopper varsler alltid nå godt, gjerne i form av økonomi. Men det som har gitt mæ mest å tenke på e "Edderkop: Et ret almindeligt drømme - "uhyre", da mange har uforløste følelsesbindinger til forældrene primært moderen. Drømmer man om edderkopper er det tid at kigge på hvor god man er til at drage omsorg for sig selv og dermed for sine egne nærmeste."

Har æ blitt mer redd for edderkopper etter at mamma ble syk? Etter at ho døde? Usikkert. Kordan har æ det, egentlig? Æ vil si at æ har en god periode. Men kanskje det e underbevisstheta som e våken, eller at det rett og slett bare e oppspinn med drømmetydninger, og æ følte mæ så truffet av akkurat det her. Æ vet ikke, kanskje æ skal blogge litt drømmer framover så får vi se om det e en sammenheng! Drømte forresten om gode, gamle tider i H V U forleden. Det va litt gøy og mest sært, det e jo så lenge sia. Haha.

Det lengste blogginnlegget æ har skrevet på lenge, det her. All is well ellers, bortsett fra litt innkommende høstforkjølelse. Elsker fortsatt barnehage! Og æ glær mæ til Vadsø og jul. Og i dag e det frost og det e digg! Nu skal æ lese litt bok og snart sove. Har blitt gammel. Har blitt gammel og har bevis for det, som faktisk skal bli mitt neste blogginnlegg!

Smask.

Hey, what did you hear me say?

Ooooh - stop
aight

With your feet in the air and your head on the groud
Try this trick and spin it, yeah
Your head will collapse
But there's nothing in it
And you'll ask yourself

Where is my mind?
Where is my mind?
WHERE is my mind?
Way out in the water
See it swimmin'?

I was swimmin' in the Caribbean
Animales were hiding behind rocks
Except the little fish
But they told me, he sweats
Tryin' to talkt to me, coy koi.

Where is my mind?
Where is my mind?
WHERE is my mind?
Way out in the water
See it swimmin'?


(Pixies - where is my mind)

Ukas sitat

Onsdagsmiddag:

- Ej trur du ville reagert litt om det va eit telt med jord i, liksom.

- Ingrid

Mineste fineste foreldreste <3

Æ har rydda i litt bilder på mac'en i helga, og da fant æ det her bilde av mamsen og papsen fra mai 06, da de va på besøk i Trondheim(under hurtigruteturen deres). De va så søte! Knis :)
I dag e det søndag, det regner og blåser. Æ har ferske boller og melk, så nu skal æ kose mæ med fiiilm(Ringenes Herre muligens?) og bare ikke gjøre nånting. Diggbart!

Knakk!

Det var en gang en rødhåret mann som ikke hadde øyne eller ører. Hår hadde han heller ikke, så rødhåret var en sannhet med modifikasjoner.

- Knakk! Om fenomener og eksistenser, av Daniil Kharms. Satt opp av Samfundets Interne Teater, og det va utrolig kult og sært!
Kjøp billett her!

Hei!

Æ heter Tina, og æ e førskolelærer :)